Jeg var på vei til mitt fristed, dette ligger værutsatt til ytterst i skjærgården. Fristedet demmer mot havets kraftige dønninger og vindens evige ferd, så langt øyet kan se, stormer også rett på. Dette gjør det vanskelig å fortøye båten sikkert selv for en som kjenner øya godt.
Jeg prøvde først der jeg visste dreggen fikk godt tak og hvor dønningene ikke var for store. Jeg fikk til en god løsning på første forsøk. Dreggen festet seg godt, avstanden til land ble justert til det optimale og jeg gikk i land. Som enhver god kaptein satt jeg meg ned for å iakta båtens leie. Den svinget frem og tilbake, vinden dro båten mot høyre og venstre. Dønningene vippet båten opp og ned. Tauene strammet og slakket seg. Alt gikk godt.
Men jeg begynte å bekjymre meg. Dønningene kan bli større, vinden kan bli sterkere, hva hvis dreggen slipper eller tauet ryker? Påkjenningene var store. Så store at uroligheten ble for tung å bære.
Jeg la fra meg alt bortsett fra vest og nøkler til båten. Hoppet oppi og manuvrerte meg til det tryggeste stedet jeg kom på og det var på en sandstrann på andre siden av øya. Jeg la til rette i forhold til vind, tiltet opp motoren og drev innover mot land. Hoppet over bord og geleidet snuten inn mot den trygge sanden. Dro båten ett styke opp på land og tenkte, nå var det bra.
Men tauet var ikke festet til noe... Hva hvis det blir høyvann? Hva hvis vinden snur? Eller dønningene for kraftige?
Jeg måtte ha en sikring.
For å oppnå dette kastet jeg dreggen i en steinrøys på land og festet snutetauet i den.
Moralen er at man finner en løsning. Kanskje ikke på første forsøk, men man finner en løsning. Og ofte er den andre løsningen bedre enn den første.
