Det hele begynte med stillhet. Det var stille rundt meg og kjedsomheten begynte å krype. Det er lenge siden jeg har gitt kjedsomheten tid. Og sannheten er at tankene begynner å kverne. Det er ikke noe ukjent fenomen. Når hjernen ikke konstant får stimuli, som skjer altfor mye i vårt samfunn i dag, begynner den å kombinere informasjon. Hvis en legger til en liten dose kreativitet gjør hjernen det på måter den vanligvis ikke gjør. Kreativiteten tar overhånd. Tenk bare på når du drømmer.
Jeg så ett foredrag om kreativitet og hvorfor de mest kreative ofte blir deprimerte og ett om kognitiv emosjonell læring i forhold til barns utvikling.
Det er rart dette med tilfeldigheter. Hvordan de bare kommer og går. Noe skjer og setter i gang en sekvens av hendelser som man ikke skulle tro. I positiv eller negativ retning.
Det er ikke så galt at det ikke er godt for noe. Det må være skjebnen. Gud arbeider i uransakelige veier. Eller liknende ord dukker opp i slike tilfeller hvor "tilfeldighetene" har spillt sitt puss.
Men bare det å bli født i Norge er egentlig en mindre sannsynlighet enn å vinne i lotto så jeg har jo allerede vunnet, men jeg går alikevel og ønsker at jeg gjør det igjenn. Bortskjemt er jeg egentlig.
Jeg tror livet er en variert sandkasse med regler satt i spill, hvor deltakere med fri vilje får spille ut sine liv og mer eller mindre manipulere sine utfall.
En ting er iallefall sikkert. Det som har skjedd, har skjedd og det som kommer vet vi ikke alt om.
Kom
Bli med
Grip øyeblikket
Bare gjør det
Lett
Ingen tvil
2 sekunder
Konsekvens
Erfaring
Tanker
Følelser
Avgjørelser
Endringer
Tilpasning
259200 sekunder eller mer, mye mer...
Deilig å reise, koble ut, og forsvinne litt. Godt da å ha gode venner som gjør det mulig.
Nordeuropas bredeste sandstrand ligger på Rømø som er en øy til venstre for Danmark nede ved tyskegrensen.
Jeg var på vei til mitt fristed, dette ligger værutsatt til ytterst i skjærgården. Fristedet demmer mot havets kraftige dønninger og vindens evige ferd, så langt øyet kan se, stormer også rett på. Dette gjør det vanskelig å fortøye båten sikkert selv for en som kjenner øya godt.
Jeg prøvde først der jeg visste dreggen fikk godt tak og hvor dønningene ikke var for store. Jeg fikk til en god løsning på første forsøk. Dreggen festet seg godt, avstanden til land ble justert til det optimale og jeg gikk i land. Som enhver god kaptein satt jeg meg ned for å iakta båtens leie. Den svinget frem og tilbake, vinden dro båten mot høyre og venstre. Dønningene vippet båten opp og ned. Tauene strammet og slakket seg. Alt gikk godt.
Men jeg begynte å bekjymre meg. Dønningene kan bli større, vinden kan bli sterkere, hva hvis dreggen slipper eller tauet ryker? Påkjenningene var store. Så store at uroligheten ble for tung å bære.
Jeg la fra meg alt bortsett fra vest og nøkler til båten. Hoppet oppi og manuvrerte meg til det tryggeste stedet jeg kom på og det var på en sandstrann på andre siden av øya. Jeg la til rette i forhold til vind, tiltet opp motoren og drev innover mot land. Hoppet over bord og geleidet snuten inn mot den trygge sanden. Dro båten ett styke opp på land og tenkte, nå var det bra.
Men tauet var ikke festet til noe... Hva hvis det blir høyvann? Hva hvis vinden snur? Eller dønningene for kraftige?
Jeg måtte ha en sikring.
For å oppnå dette kastet jeg dreggen i en steinrøys på land og festet snutetauet i den.
Moralen er at man finner en løsning. Kanskje ikke på første forsøk, men man finner en løsning. Og ofte er den andre løsningen bedre enn den første.
jeg elsker det og jeg kommer alltid tilbake.
